I en artikkel om mulige temaer for forskning på forholdet mellom IT og skriving (tittel/sammendrag se: http://skrivemaster09.wikispaces.com/10_miller_2001), med blant annet Carolyn R. Miller og David S. Kaufer som forfattere, drøftes blant annet behovet for å se på hvordan søk etter informasjon i store datamengder (via Internet) kan gjøres mer effektivt. De mener søk basert på nøkkelord relatert til innhold bør suppleres med kriterier relatert til den (retoriske) situasjonen leseren står i. For eksempel: Er leseren bare ute etter en god historie, eller vil han lære noe eller ha argumenter til støtte for en beslutning? Dette taler for en sjangerbasert tilnærming, og forfatterne peker på en teori om karakterisering av tekster som «noe som representerer noe» («representational experiences»). Referansen er her Kaufer, David, and Brian S. Butler. Designing Worlds with Words: Principles of Writing as Representational Composition. Mahway, NJ: Lawrence Erlbaum, 2000. Dette innlegget handler om hva dette går ut på, og hvilken betydning dette eventuelt bør få for søkefunksjonen på det nettstedet jeg jobber med i masteroppgaven (Forskningssidene til Oslo universitetssykehus). Disse nettsidene i prinsippet vil ha et publikum som spenner fra pasienter og pårørende, via helsepolitikere og forskningsinteresserte til mer tilfeldige lesere, og hvordan tekstene er komponert kan bety mye for utbyttet til de forskjellige gruppene.
Retorisk komposisjon – struktur og representasjon
Kaufer og Butler har tidligere skrevet en bok om komposisjon som hjelpemiddel for retorikken (Rhetoric and the Arts of Design, 1996) og i innledningen forklarer de at de nå tar et steg videre. De vil ikke nøye seg med å komponere ut fra en betraktning av tekst kun som meningsbærende strukturer. De vil også at tekster skal betraktes som noe som representerer forskjellige små verdner (fortellende) og eventuelt inviterer leseren til interaksjon. Poenget er at forfatteren må utnytte og balansere forskjellige representasjonselementer for å få en tekst (komposisjon) som tiltrekker leseren.
Portrettering (kap.1-2)
Forfatterne starter så med å redegjøre for hvordan et portrett kan skapes ved vektlegging av forskjellige elementer:
- Beskrive tanker vs å beskrive handlinger, eller begge deler – en kombinasjon gir større dybde i portrettet (biografien).
- Beskrive vedkommende isolert, eller som en del av gruppe.
- Spille på likhet med/gjenkjennelse hos leseren, eller på forskjellene, eller elementer av begge. Det siste kan utnyttes for å skape en spent interesse om utfallet (suspense).
Portrettering kan være hovedformålet, eller være et virkemiddel for å live opp en strengt saklig gjennomgang av et tema. I yrkeslivet er selvportrettering viktig ved søknad om jobb, for å forklare bakgrunnen for hvorfor man har kommet frem til et bestemt standpunkt og for en leder for å bygge et image med konsistens mellom bakgrunnshistorier og handlinger.
Ved portretteringen av en tredjeperson har ikke forfatteren tilgang til vedkommendes tanker, men må gjøre ham eller henne virkelig ved:
- Å beskrive personens fysiske fremtoning.
- Å la leseren lytte til personens stemme, i monologer og dialoger.
- Å følge personen over en tid for å avdekke trender og mønstre («blir kjent med» personen).
Målet er å få disse inntrykkene til å konvergere til en troverdig beskrivelse av en person, selv om det ikke kan ersatte et dypere personlig bekjentskap. Portrettering er viktig i massemedia (og kan som nevnt inngå i sakprosa). I arbeidslivet er attesten et kjent format, men virkemidlene vil være begrenset. For eksempel vil en ikke kunne fokusere på fysisk fremtoning.
Beskrivelse av landskapet eller rommet
Kapittel 3 handler om følelsen av utvidelse av rommet.
Tekst er ikke godt egnet til å beskrive et landskap i detalj, sammenliknet med bilder/film. Unntaket er tenkte miljøer som må males frem i fantasien, som i science fiction. Dessuten er det som oftest snakk om å beskrive noe som har skjedd et annet sted («displacement»). Forfatter og leser behøver ikke å være tilstede samtidig, selv om poenget nettopp er å få leseren til å oppleve seg som tilstede på det aktuelle stedet («immediacy»). Å få satt i sving leserens fantasi er mer effektivt enn en «fotografisk» beskrivelse av et bestemt landskap eller en bestemt person. Fotografering innebærer å selektere ved å velge hva som skal være med innenfor rammen. Skriving innebærer å selektere enkeltelementer innenfor rammen for nærmere beskrivelse. Forfatteren kan enklere enn en filmmaker skifte utsnitt og vinkel og velge de elementene som støtter opp om fortellingen.
Kapittel 4 har tittelen «Følelsen av at tiden er forbi«.
Hvis det er et poeng å reflektere over noe som har skjedd, vil det være viktig å forsterke følelsen av avstand for å få det til virke mer objektivt – beskrivelsen skal representere det som har skjedd. Likevel skal leseren få følelsen av det kunne ha skjedd i går (immediacy), og at det fortsatt er relevant (for en dagsaktuell problemstilling).
Det typiske for en historisk fortelling er en sekvens av avsluttede handlinger. Faren er at det blir en stereotypi – en helt flat beskrivelse i fortid (preteritum). I praksis betyr dette at forfatteren må finne eksterne kilder som gir detaljer om fortiden som kan brukes til å gjøre historien levende, uten at fokuset skiftes fra fortellingen til kilden. Problemet er ofte at kildene kan være motstridende, og kanskje også går på tvers av den fortellingen forfatteren hadde tenkt å skrive. Det blir en hårfin balanse mellom å fortelle (den dokumenterte) sannheten og gjøre historien levende nok. (Jeg vil tro Karsten Alnæs vil ha måttet jobbe hardt med dette i sine historiebøker.)
Foruten i historieskriving, er det i ledelse og politikk at det ofte er behov for å underbygge en visjon om fremtiden med historier fra fortiden ved å vise analogier. Tilsvarende vil man innenfor jussen forsøke å generalisere ut fra tidligere saker. Det vil i noen grad være rom for å tilpasse (manipulere) beskrivelsen av historien(e) til den aktuelle problemstillingen.
Invitasjoner til interaksjon (mellom leseren og teksten), kap. 5-7
Forfatterne innleder denne delen med å påpeke at de i de foregående kapitlene har underkommunisert at poenget har vært å bygge opp verdner for en leser som ikke er en del av historien («off-scene reader»). I de kommende kapitlene om informasjonsskriving («information writing») stiger leseren frem som en synlig rolle, og mer som en kunde enn som en beskytter av litteraturen. Den informative tekstens verden blir ikke bare en verden for opplevelse, men også en verden (beskrivelse) som leseren skal lære noe av, la seg instruere av eller ta en beslutning ut fra. Leseropplevelsen blir mer et virkemiddel enn et mål i seg selv – leseren skal få noe mer (varig) ut av det. Dette kan bety at leseren må guides gjennom teksten, f.eks. ved hjelp av en hierarkisk struktur. Et annet virkemiddel er å linke det nye/ukjente til det som allerede er kjent for leseren.
Mer generelt er det viktig at teksten får et dominerende element som binder leseren til det denne skal interagere med i teksten. Utformingen må bygge på det som er forventet utbytte og de tankeprosessene som kan forventes å finne sted. Det gjelder å velge og fremheve det innholdet som leseren skal tilegne seg. Som nevnt: koble det som er kjent for leseren med det nye som skal læres (og som forfatteren kan). For å få til dette må forfatteren innta modelleseren («target reader») sitt perspektiv, og beskrive det nye i forlengelsen av en beskrivelse av det som er kjent for modelleseren. Poenget er å utnytte leserens naturlige nysjerrighet for temaet. Og selv om teksten ikke er dynamisk, kan og bør den simulere to-veis-kommunikasjon ved å forutse leserens respons.
Forfatterne skriver at de benytter to metoder (skriveoppdrag) for å trene studentene:
- Demonstrasjon («exposition») av det nye, basert på det som er kjent – altså generalisering. Leseren forutsettes å kjenne saksområdet og det nye må fremheves for at det skal tiltrekke leseren.
- Popularisering («popular explanation») – gjøre det ukjente gjenkjennelig; få leseren til å oppleve det/erfare det. For å tiltrekke leseren må det fremheves noe som er gjenkjennelig og benyttes analogier, metaforer,visualiseringer og fortellinger. Leseren skal kunne lære noe om det uten å måtte mestre fagterminologien.
I virkeligheten er det fullt mulig å blande disse to tilnærmingene, men forfatterne mener det er nødvendig å ha klart for seg at det er to forskjellige tilnærminger, slik at de kan blandes på en balansert/bevisst måte. Det er for eksempel mulig å la leseren erfare nye ting for deretter å lage nye generaliseringer ut fra disse.
Kapitlet «Invitasjon til å gjøre og å lære» handler om å skrive instruksjoner, og prototypen er bruksanvisningen. Hovedpoenget er her veiledning til handling (i det faktiske fysiske rommet). For å få fullt utbytte kreves tre elementer:
- De konkrete veiledningene (og hvordan rette opp feil).
- Beskrivelser resultatet underveis og til slutt som bekrefter at leseren har gjort det riktig (og motiverer for neste trinn).
- Generalisering til andre situasjoner hvor sammenhengen og forutsetningene kan være annerledes.
Leseren vil ofte ikke være interessert i mer enn akkurat det som er nødvendig for å komme i mål, men ved å hoppe over beskrivelser som bedrer forståelsen øker risikoen for å gjøre feil. Tilsvarende vil det være vanskelig å bruke et verktøy under andre forutsetninger hvis man ikke har fått med seg at utførelsen er forskjellig i under ulike forutsetninger. Forfatteren av instruksene bør derfor prøve å flette inn generaliseringer sammen med de konkrete veiledningene. I den digitale verden har dynamiske tekster (hypertekster) gjort det lettere å legge inn generaliseringer akkurat der hvor det kan være nødvendig.
Uansett er det nødvendig at forfatteren klarer å se for seg leserens fysiske virkelighet for å kunne skrive gode instruksjoner.
I kapitlet «Invitasjoner til beslutninger» karakteriseres argumentasjon som utvikling av interaktive verdner hvor det tas beslutninger (og som leseren inviteres inn i). Dette i motsetning til Toulmins modell (påstand-data-begrunnelse) som benyttes ved en strukturell komposisjon. Ved representasjonstilnærmingen skapes et beslutningsrom med alternative veier som beskrives og enten forkastes eller anbefales. Alle retoriske virkemidler kan være aktuelle; logos, etos og patos. Selvportrettering kan brukes for å vise likhet og derav fellesfølelse mellom forfatter og leser, eventuelt samtidig som man vektlegger ulikhetene med motstanderne. Argumentasjonen bør vanligvis ta utgangspunkt i forutsetninger/standpunkt som man er enige om, som så brukes som premisser for den nye konklusjonen (beslutningen). Det vil også være en fordel å kunne visualisere resultatet og «portrettere» de som blir berørt av beslutningen. Det som beskrives er en situasjon hvor en ekspertuttalelse ikke kan avgjøre saken, men hvor det tvert i mot er forskjellig perspektiver som alle kan være riktige og leseren må «bare» veiledes til å velge det «riktige» uten at noen alternativer underslås. For å kunne veilede effektivt må forfatteren selv ha gjort seg opp en mening på forhånd, ikke bruke teksten til å diskutere med seg selv. Å se for seg en bestemt leser (eller en modelleser?) kan gjøre det enklere å se det fra leserens side.
Kaufer og Butler konkluderer med at argumentasjon er den vanskeligste formen for skriving fordi forfatteren må balansere egne erfaringer, generaliseringer og anbefalinger om handling. I organisasjoner (arbeidslivet) er behovet for argumentasjon typisk når de med mindre makt skal overbevise de med mer makt, og når en designer (i vid forstand) skal selge sitt konsept til en oppdragsgiver. Overordnede bryr seg ikke alltid om å argumentere, de bare gir beskjeder om hva som skal gjøres. Argumentasjon bygger på at man betrakter seg som kollegaer eller likestilte i den aktuelle situasjonen.
Epilog om potensialet i en teori om representasjonstilnærming i skriveopplæring
Kaufer og Butler oppsummerer avslutningsvis sine resonnementer og erfaringene fra skriveopplæring. Hovedpoengene er at de forskjellige representasjonselementene kan brukes i forskjellige sammenhenger og sjangre, og at forskjellige skrivere har ulike forutsetninger og preferanser for de ulike elementene. Vektlegging av styrkene kan danne utgangspunkt for valg av oppgaver (i arbeidslivet), mens svake område kan utvikles for å ha en større bredde.
De betegner videre representasjonselementene som et nivå mellom syntaks/strukturell komposisjon og sjanger. Disse elementene bør beherskes slik at skriveren kan bruke de bevisst og aktivt, og være klar over at det er mange elementer som kan velges og eventuelt kombineres i en bestemt situasjon, og dessuten tilpasset andre (nye) media.
Så, hva får så jeg ut av dette?
Utgangspunktet var å undersøke om denne tilnærmingen ga grunnlag for supplerende søkekriterier som ville gjøre søket mer effektivt for leseren. Representasjonselementer som et ekstra søkekriterium er antakelig ikke praktiserbart, og kanskje heller ikke hensiktsmessig fordi de er mer underliggende virkemidler. Men kunnskapen om hva ulike tekstelementer kan representere, og hvordan de kan brukes effektivt i ulike sammenhenger, kan likevel være verdifull. Dels kan den belyse hva som særpreger ulike sjangre, slik at et sjanger eventuelt kan være et søkekriterium. Dels kan den brukes for å sjekke om struktureringen og perspektivene i ulike tekster (prosjektbeskrivelser, rapporter osv.) stemmer med formålet for informasjonen som legges ut på nettsiden, og dermed bidra til en kvalitetskontroll.
Dessuten, hvis jeg ser bort fra utgangspunktet, så er jo Kaufer og Butler sin tilnærming en nyttig klargjøring av hva man holder på med når man skriver, ikke minst når man skriver sakprosa. Så det tar jeg med meg videre uansett.
Legg igjen en kommentar