Vedleg Nettsider Oslo universitetssykehus mai 2012 foreløpig

Oslo universitetssykehus ultimo mai 2012

Forskningsformidling på web – prøvekapittel fra rapport

Endelig i gang igjen med masteroppgaven. Nå jobber jeg ut fra at hver målgruppe bør få en tilpasset tekst: Kollegaene i forskningsstaben bør få en rapport om utvikling av forskningswebsider med beskjeden bruk av tekstfaglige termer; veileder/sensor bør få en metaartikkel hvor det tekstfaglige trekkes frem og utbroderes. Et halvferdig kapittel fra rapporten følger som vedlegg, sammen med kopier av diverse nettsider som er undersøkt (eget vedlegg).

Rapport Kap. 3 – Hvordan kan og bør forskningen profileres på nettsidene 2011-07-06

Masteroppgave Vedlegg Nettsider 2010-07-06

Ny forskningsside på oslo-universitetssykehus.no

Så er den endelig på plass, den nye inngangssiden for forskning og innovasjon, som jeg skal jobbe ut fra i min masteroppgave. Den er ment like mye for almennheten som for forskere, men er i utgangspunktet godt skjult under «Fagfolk». Men de fleste store helseforetak har omgått dette og lagt inn en egen «Forsknings-knapp» på forsiden for direkte aksess. Her får du adressen direkte:

http://oslo-universitetssykehus.no/fagfolk/forskning/Sider/Forskning-innovasjon.aspx

Min masteroppgave dreier seg litt om hva som ligger og bør ligge på denne siden, men mest om hva som bør ligge på en av undersidene kalt «Prosjekter og resultater»:

http://oslo-universitetssykehus.no/fagfolk/forskning/om-forskningen/Sider/prosjekter-resultater.aspx

Siden er fortsatt nesten tom – «under utvikling», som det så flott heter. Men som du ser starter jeg ikke med helt blanke ark. Siden ligger i en informasjonsarkitektur med mer eller mindre forhåndsdefinerte menyer og felter. Dessuten er den, som nevnt, forhåndsdefinert som en del av kommunikasjonen med «Fagfolk», og dette ordet er godt synlig i den nøkterne melkeblåe lay-out-en som er felles for alle helseforetakenes nettsider.

Et av de første spørsmålene er derfor om det er viktig å markere et brudd med disse rammene. For å vise at vi henvender oss til en bredere almennhet, og ikke først og fremst til fagfolk, eller til pasienter, som er utgangspunktet for den standardiserte lay-out-en. Mer om dette ved en senere anledning.

Ting tar tid…

I forrige innlegg varslet jeg nye nettsider for forskningen på Oslo universitetssykehus og nedlegging av gamle 1.4.. Det fremstår jo nå som en aprilsnarr, men det det jobbes hektisk i kulissene.

Tid for produksjon, ikke refleksjon

Nye oppgavebesvarelser er lagt ut under Dokumentartekster. Den bestillingen har jo vært kjent noen uker, og tekstene er da heller ikke helt ureflekterte heller.

Verre blir det kanskje med hovedsiden om for forskning på web-en til Oslo universitetssykehus som bør fremstå i ny utgave fredag 1.4.. Da legges alle sider knyttet til de tidligere helseforetakene ned, altså de som har vært knyttet til Aker universitetssykehus, Rikshospitalet og Ullevål universitetssykehus. I tillegg til å sette opp en ny struktur for underliggende sider, var planen å komme ut med et enda klarere budskap på hovedsiden. Eller rettere sagt et enda mer reflektert budskap, basert på en analyse målgrupper og hva det er viktig å nå igjennom med i en slik sammenheng. Vi har kommet et stykke på vei, og det er ikke tilfeldig det som legges ut på fredag. Men et sveip over web-sidene til et titall andre norske helseforetak, utenlandske sykehus og medisinske fakulteter ga ikke noe  enkelt svar på om det er noen typiske retoriske situasjoner som man har tenkt på. Kanskje er det bare et spørsmål om tilgjengeliggjøring, men jeg er ikke så sikker på det. Fortsettelse følger, men foreløpig må jeg konsentrere meg mer om teknikken enn retorikken i web-løsningen.

Flerstemmighet meg her …

Øreoperasjon nummer to for Knut på 11 får være unnskyldningen for et litt lengre opphold i bloggingen enn opprinnelig planlagt. Men nå er den avviklet, og forhåpentligvis med et tilfredsstillende resultat med tanke på bademuligheter og hørsel. I utgangspunktet var dette en avsporing fra arbeidet med masteroppgaven (og uten håndholdt kamera med tanke på dokumentarfilm) – i den grad konsentrasjon om det virkelige livet kan omtales som en avsporing. Men så viser det seg at kanskje også denne biten av virkeligheten kan ha noe med min masteroppgave å gjøre. For hva har vært et tilbakevendende tema i den prosessen som har pågått i et års tid? Jo, det er kommunikasjon av fakta og forventninger; hva er egentlig budskapet fra legen(e)? Er det nødvendig med operasjon? Blir det alltid vellykket? Hva er et vellykket resultat – tett trommehinne, fullkommen hørsel eller bare noe hørsel? Hva er risikoen for komplikasjoner og reoperasjon? Etter hvert viser det seg at det er mange mulige utfall, og det finnes ikke noe «pakningsvedlegg» for operasjoner som sier noe om sannsynligheten for ulike bivirkninger. Jeg tror det er et klassisk dilemma for legene, hvordan kommunisere at det er usikkerhet om gjennomføringen og utfallet, uten å gjøre pasienten og pårørende engstlige og demotiverte for inngrepet. Samtidig blir det en spesiell (retorisk) situasjon fordi legen skal beskrive et inngrep som for ham er nokså rutinemessig, og som han (forhåpentligvis) gleder seg til, mens det for pasienten og pårørende som regel ikke er rutine og noe man gjerne skulle ha sluppet.

Det jeg spør meg om i skrivemastersammenheng, er om det her er snakk om «flerstemmighet» som virkemiddel for å håndtere denne «dobbeltkommunikasjonen». Paralellen innen forskningsformidling i sykehussammenheng gjelder utprøvende behandling og annen forskning med mulig betydning for klinisk praksis; vi skal være begeistret for fremskrittene, men samtidig ikke gi pasientene falske forhåpninger om raske resultater for alle. «Kreftgåten er løst» er som regel et godt stykke unna sannheten og praktiske konsekvenser for de som har sykdommen nå.

Mer generelt er det et behov for å kommunisere dobbelt overfor både pasienter, journalister, politikere og andre. Ja, vi gjør fremskritt. Ja, vi forsker masse og har forskere i verdensklassen. Nei, vi er ikke i mål og vi kan ikke påvise fremgang i alt vi gjør, og vi trenger mer penger. Masteroppgaven kommer til å handle om forskningsformidling utover ren teknisk tilrettelegging, og må nettopp gripe fatt i denne kommunikasjonsutfordringen, eller de retoriske situasjonene om man vil. Neste post for meg er derfor å sjekke ut forståelsen av begrepet flerstemmighet og relevansen for forskningsformidlingen. Mens andre tar seg av andre sider kommunikasjonsutfordringer – de som krever operasjoner og kunstige hørselsorganer.

Arbeidsmål, selvmål og delmål

Ser at jeg hadde satt opp et arbeidsmål for den uken som er gått – noe med retorikk og nettsider. Det arbeidsmålet forsvant ganske raskt ut av fokus etter hvert som det dukket opp «nyheter» om bokføring som ikke var skjedd, som absolutt skulle ha skjedd, og aktivitetsstatistikk som så ut som 100 % komplett, men viste seg å være 85 % komplett. Lærdommen fra dette er i kortversjon: I det første tilfellet: «Don’t expect, inspect.»;  i det andre tilfellet: Ikke slurv med avsnittet «Materiale og Metode» når du skal presentere tall fra en undersøkelse – medmindre du mener selvmål er et artig påfunn for å få oppmerksomhet.

Men, heldigvis, mot slutten av en gråsvart uke viste seg at mitt prosjekt likevel i all stillhet hadde nådd et delmål. For til tross for at en sak om strategi og ansvar for forskningsnettsidene ble sent ut sent, og var vesentlig lengre enn ledere liker, ble det gjort et vedtak i ledermøtet i Stab for forskning, innovasjon og utdanning. Førstesiden for forskning og innovasjon skal få et nytt utseende som blant annet innebærer en prioritering av profilering av forskningen overfor publikum. Dette i motsetning til det vi har arbeidet ut i fra hittil, som er en infobank for alle, ikke minst forskerne (se eventuelt www.ous-research.no/forskningsstotte).  Forskerne skal fortsatt få sitt, men visuelt er det innholdet som primært er for dem tonet ned. Likevel gjenstår det å svare på spørsmålet fra forrige uke; er denne nye tilnærmingen til publikum en bevisst retorisk handling, fordi det er noen der ute som skal overbevises om noe, eller er det bare et resultat av et ønske om å friske opp en litt kjedelig melkeblå standard-lay-out?

PS. Mens jeg jobbet med mini-strategien for nettsidene leste jeg «Information Architecture for the WWW» (Morville og Rosenfeld). Midt oppe i alle praktiske råd dukket det også der opp en påminnelse om at navigering, kategoriseringer og detaljeringsgrad ikke bare avgjøres av praktiske hensyn, men av hva man ønsker skal være lett tilgjengelig og hva det skal fremstå som. Og da ligger politikken og de etiske dilemmaene på lur i de valgene som gjøres (jf. Chapter 14 Ethics). DS.

Fortelling vs mosaikk

Det er kjølig i Tønsberg i januar, men for å leve opp til forfattermyten bretter jeg ned ermene og skriver noe ut fra dagens og den siste ukens utvikling.

Dagen i dag har først og fremst vært de første forelesningene innenfor modulen Dokumentartekster for film og fjernsyn, med Arne Engelstad som guide og eneforeleser. Ett av temaene var at fortellingen har blitt en dominerende sjanger i det siste tiåret. Tidligere lå hovedvekten på det deskriptive, informative og/eller argumenterende. Det siste blir ofte en mosaikk av utsagn om virkeligheten. Forhåpentligvis et representativt bilde av situasjonen p.t..

Overført til design av et nettside for forskningsformidling blir spørsmålet hva som skal prioriteres – fortellingen(e) eller mosaikk av prosjektomtaler? Mitt foreløpige svar er: Helst begge deler. Det bør være rom for å presentere fortellingene, som nærmest ukentlig kommer fra Kommunikasjonsstaben, side om side med en mosaikk av deskriptive og argumenterende tekster.

Det kan være forskjellige målgrupper – noen er ute etter spesifikk informasjon eller argumenter, andre er bare generelt interessert eller vil bare la seg underholde. Løsningen vil antakelig være å ha en seksjon for nyheter (fortellinger) og en for kategorisert informasjon. Tagging og en god søkefunksjon vil kunne sikre at informasjonen finnes uavhengig av kategorisering og tagging.

Neste uke blir arbeidsmålet å finne ut hvor mye dette temaet skal utgjøre i masteroppgaven, og hvor viktig det er for utformingen av nettsiden.

Leserens egentlige ærend bør vektlegges når det legges til rette for søk

I en artikkel om mulige temaer for forskning på forholdet mellom IT og skriving (tittel/sammendrag se: http://skrivemaster09.wikispaces.com/10_miller_2001), med blant annet Carolyn R. Miller og David S. Kaufer som forfattere, drøftes blant annet behovet for å se på hvordan søk etter informasjon i store datamengder (via Internet) kan gjøres mer effektivt. De mener søk basert på nøkkelord relatert til innhold bør suppleres med kriterier relatert til den (retoriske) situasjonen leseren står i. For eksempel: Er leseren bare ute etter en god historie, eller vil han lære noe eller ha argumenter til støtte for en beslutning? Dette taler for en sjangerbasert tilnærming, og forfatterne peker på en teori om karakterisering av tekster som «noe som representerer noe» («representational experiences»). Referansen er her Kaufer, David, and Brian S. Butler. Designing Worlds with Words: Principles of Writing as Representational Composition. Mahway, NJ: Lawrence Erlbaum, 2000. Dette innlegget handler om hva dette går ut på, og hvilken betydning dette eventuelt bør få for søkefunksjonen på det nettstedet jeg jobber med i masteroppgaven (Forskningssidene til Oslo universitetssykehus). Disse nettsidene i prinsippet vil ha et publikum som spenner fra pasienter og pårørende, via helsepolitikere og forskningsinteresserte til mer tilfeldige lesere, og hvordan tekstene er komponert kan bety mye for utbyttet til de forskjellige gruppene.

Det ER liv (i prosjektet)

Medstudent Ingeborg har som mål å gi en melding om fremskritt hver dag, se http://gullborgen.wordpress.com/above-the-clouds/framskrittsboka/. For min del tror jeg det holder med ukentlig oppdatering. Men det er altså liv i mastergradsprosjektet, selv om det ikke har kommet noe bearbeidet prosjektbeskrivelse og innledningskapittel. For eksempel så nærmer jeg meg målet på den praktiske delen, altså nettsiden for forskningsformidling. Vi begynner nemlig å få frem noen skisser av hovedsiden for forskning (og innovasjon) ved Oslo universitetssykehus og er nesten enige om den underliggende strukturen, der blant annet «min» side vil befinne seg.

Samtidig holder jeg på å lese meg opp på informasjonsarkitektur, herunder strategier og metoder for søk. Hva og hvorfor søkes det etter informasjon blir det viktige praktiske spørsmålet, og hvilken retorikk og representasjonselementer* skal benyttes og hvordan kan bli et tema for masteroppgaven.

Og sist, men ikke minst – endelig har jeg skjønt hva jeg kan bruke slagordet «Tag Your Life» til. Jeg kom på det på søndag da jeg ryddet i egne papirer og strevde med en éndimensjonal kategorisering – de burde vært tagget med forskjellige stikkord i stedet. Hm…, tagging av en bunke med papirer – ingen god idé. Men i dag slo det ned i meg: Det er jo forskerne som må ha det som motto hvis de skal hjelpe til med å tagge prosjektene sine, slik at de blir søkbare slik jeg ønsker. (Jeg gir meg mens stemningen er på topp.)

* Viser til tidligere innlegg/svar. Det der annonserte sammendraget som forklarer begrepet er satt i produksjon.